Words by Mikael Musoke.
Translated by Ka Man Mak.
Opinion piece republished from Musoke’s Facebook account.
The views expressed in this article are the author’s own and do not necessarily reflect The Oslo Desk’s editorial stance
It is serious that an editor of Klassekampen totally lacks self-awareness about her own power relationship in conversation with minorities.
At the Panel Discussion on Media Representation and Inclusive Newsrooms in Norway at Pressens Hus on 22nd August, Mari Skurdal acted in a highly objectionable manner in the conversation where the other participants and the audience had a minority background.
She showed total disrespect towards Prof. Cristina Archetti and her research, and seemed to want to undermine her position as a professor.
Such treatment would never have been allowed to pass if it was a typical white ethnic Norwegian middle-aged male professor, that’s for sure.
This is relevant because professorships have been an area with the lowest gender distribution in Norway, we learned in the journalism course that only 3 percent of professorships were occupied by women, and we still have a long way to go. As a woman in a newspaper who pretends to be on the left, one would think she would not only show basic respect for a professor who is also a woman with a foreign background but also exercise a slightly more supportive attitude.
Klasskampen has previously been an anti-racist newspaper. The editor’s recklessness with the minority theme in the panel debate shows that there is quite a distance from such a profile now.
Archetti, together with Banafsheh Ranji from NTNU, has well-documented research on the media’s persistent blaming of the spread of coronavirus on ethnicities.
Ranji has received the King’s Gold Medal for Excellence in Research for her PhD thesis.
Skurdal tried to trivialize their entire research by denying that the topic existed.
Over 300 articles (of which 200 were analyzed in depth), research material spanning 15 months was completely neglected, and Skurdal referred to the term “immigrant infection” (innvandrersmitten) which was used as a simple “accident”.
Mari Skurdal hovered with her posture and position of power throughout the debate, and presented her claims completely without evidence. As if her own superiority was enough in itself over the others present.
Does she not have an understanding of the class perspective?
Several people in the room were in shock, and had to take a deep breath to cope with the harsh statements she made. Did we actually hear that right?
For Skurdal’s confident denial of our entire reality is a big set against our entire minority population.
Immigrants interviewed in the study showed strong confirmation that the media’s coverage made them feel alienated and discriminated against. For many immigrants, it is obvious that discrimination exists, something you live with every day and feel on your body. Skurdal dismissed their reality as non-existent.
Her repeated statements in relation to the stigmatization of the ethnicities, however well documented, showed that she thought this was only the result of our own fantasy. She called the findings “overinterpretation”.
This is an extreme example of gaslighting and a betrayal of anyone concerned with class struggle.
It is possible that Klassekampen’s editor is an offer of ignorance, and rhetoric from various quarters. This is nevertheless so serious that she should consider resigning as editor. Because it is the only right thing to do in this situation.
For her part, she should at least come to her senses and make a statement in her own newspaper in which she apologizes for her behaviour, before other media point out the matter.
But it is quite clear that you do not understand the seriousness of the matter, when you sit and chuckle and laugh at having played with concepts and come up with the “immigrant infection” (invandrersmitten).
And to exclude people’s profession just because they are from a minority background, you can’t get away with that.
After all, this was a study funded by the Norwegian Media Authority (Medietilsynet), where there has been high competition for the support. It would say a lot about the researchers’ level of professionalism and reputation, and then it is rude to treat them as if they were fresh students who didn’t know what they were doing.
Mikael Musoke is Leader of the Norway Support Branch at Greater Africa Foundation.
Norwegian version
Det er alvorlig at en redaktør av Klassekampen totalt mangler selvinnsikt om eget maktforhold i samtale med minoriteter.
På Panel Discussion on Media Representation and Inclusive Newsrooms in Norway på Pressens hus 22. august opptrådte Mari Skurdal høyst kritikkverdig i samtalen hvor de andre deltakerne og publikum hadde minoritetsbakgrunn.
Hun viste total respektløshet mot Cristina Archetti og hennes forskning, og virket å ville underminere hennes posisjon som professor.
En slik behandling hadde aldri fått passere om det var en typisk hvit etnisk norsk middelaldrende mannlig professor, det er helt sikkert.
Dette er relevant fordi professorater har vært det området med lavest kjønnsfordeling i Norge, vi lærte på journaliststudiet at kun 3 prosent av professorstillinger var besatt av kvinner, og vi har fortsatt en lang vei å gå. Som kvinne i en avis som utgir seg for å være på venstresiden, skulle man tro hun ikke bare ville vise en grunnleggende respekt for en professor som også er kvinne med utenlandsk bakgrunn, men attpåtil utøve litt mer solidariske holdninger.
Klassekampen har tidligere vært en antirasistisk avis. Redaktørens uvørenhet med minoritetstematikken i paneldebatten viser at man har ganske lang avstand til en slik profil nå.
Archetti har sammen med Banafsheh Ranji fra NTNU veldokumentert forskning om medienes vedvarende skyld-legging for koronaspredning på etnisiteter.
Ranji har mottatt Kongens gullmedalje for fremragende forskning for hennes doktorgradsavhandling.
Skurdal forsøkte å ubetydeliggjøre hele deres forskning ved å fornekte at tematikken eksisterte.
Over 300 artikler (hvor 200 var analysert i dybden), forskningsmateriale som strakk seg over 15 måneder ble fullstendig neglisjert, og Skurdal omtalte begrepet «innvandrersmitten» som ble brukt som en enkel «mishap».
Mari Skurdal hoverte med sin kroppsholdning og maktposisjon igjennom debatten, og framla sine påstander helt uten belegg. Som om hennes egen overlegenhet var nok i seg selv ovenfor de andre tilstede.
Eier hun ikke forståelse om klasseperspektiv?
Flere i salen var i sjokk, og måtte puste dypt for å kunne takle de drøye uttalelsene hun kom med. Hørte vi faktisk riktig?
For Skurdals skråsikre fornektelse av hele vår virkelighet er et stort hån mot hele vår minoritetsbefolkning.
Innvandrere intervjuet i studien viste sterke bekreftelser på at medias dekning gjorde at de opplevde seg fremmedgjort og diskriminert. For mange innvandrere er det åpenbart at diskriminering eksisterer, noe man lever med hver dag og føler på kroppen. Skurdal avviste deres virkelighet som ikke-eksisterende.
Hennes gjentatte uttalelser i forhold til stigmatiseringen av etnisitetene, hvor enn veldokumentert, viste at hun mente dette kun var resultat av vår egen fantasi. Funnene kalte hun “overinterpretation”.»
Dette er et ekstremt eksempel på gaslighting, og et svik mot alle som er opptatt av klassekamp.
Det er mulig at Klassekampens redaktør er et offer for uvitenhet, og retorikk fra ymse hold. Dette er likevel såpass alvorlig at hun bør vurdere å gå av som redaktør. For det er det eneste riktige å gjøre i denne situasjonen.
For sin egen del burde hin i det minste gå i seg selv og komme med en uttalelse i egen avis hvor hun beklager sin oppførsel, før andre medier påpeker saken.
Men det er helt tydelig at man ikke forstår alvoret i saken, når man sitter og humrer og ler over å ha lekt med begreper og kommet opp med «invandrersmitten».
Og å ekskludere personers profesjon bare på grunn av at det dreier seg om minoritetsbakgrunn, det kan man ikke slippe unna med.
Dette var tross alt et studie finansiert av Medietilsynet, hvor det har vært høy konkurranse om støtten. Det skulle si mye om forskernes profesjonalitetsnivå og renommé, og da er det ufint å behandle dem som om de var ferske studenter som ikke visste hva de holdt på med.
The views expressed in this article are the author’s own and do not necessarily reflect The Oslo Desk’s editorial stance
Update: 24 Aug 2023; 17:17. The Oslo Desk contacted Mari Skurdal to respond to Mikael Musoke’s opinion. She did not want to respond.
